Pentagram er en femtakket stjerne tegnet i en sammenhengende strek.

Et pentagram representerer mørk eller svart magi i mange kristnes øyne, men opprinnelig var den faktisk en talisman eller et hellig geometrisk tegn, som kan spores tilbake til det gamle Hellas, hvis ikke lenger.

For Pytagoreerne var pentagrammets utspring i en regulær femkant, det vil si en femkant der alle fem sider er like lange, og der alle innvendige vinkler er like store, et viktig og samlende symbol ved at det inneholder spesielle proporsjoner som det gyldne snitt, med rike anvendelser i gresk arkitektur.
 
Ordet pentagram er gresk og betyr "fem streker", men symbolet selv var i bruk mye tidligere. Det greske ordet kan være en modifikasjon av et ord fra det gamle Mesopotamia rundt 3000 f.Kr., som angivelig betydde "himmellegeme" eller "stjerne". Oppned pentagramet blit brukt til å tilbe satan med.

 
 I egyptisk mytologi og symbolikk representerte det femtakkede pentagrammet inne i en sirkel duat, eller underverdenen.

I den kristne tradisjonen har pentagrammet vært brukt til å symbolisere de fem sårene til Kristi stigmata.

I hebraisk tradisjon ble det femtakkede pentagrammet knyttet til de fem bøkene i pentatevken, de første fem bøkene i Det gamle testamentet, som angivelig er skrevet av Moses.

For pytagoreerne representerte de fem spissene de fem klassiske elementene: ild,jord,luft og vann, samt idè, eller urelementet, eller eteren, eller det guddommelige. Pytagoreerne mente også at pentagrammet var et uttrykk for det matematiske perfekteog fant blant annet ut at det gylne snitt, forholdstallet 1,618, gjemte seg i linjene.

I svart magi eller satanistisk symbolikk fra nyere tid, blir pentagrammet snudd med spissen ned. I denne formen kan det sies å representere hodet til Baphomet, der de to spissene som stikker opp tilsvarer et par horn. Pentagrammet som et satanistisk symbol ser ut til å være en forholdsvis moderne tendens, og er ikke kjent fra eldre tid.


 
Pentagrammet kalles også Salomos stjerne eller Salomos segl i noen kilder.

I Norge er figuren også kalt for marekors.
Pentagram brukes i arabiske magitradisjoner og ritualer, samt i jødiske ritualer.

I engelsk litteratur nevnes pentagrammet første gang i 1380, i den arturianske fortellingen Sir Gawain and the Green Knight, hvor Gawains skjold har et pentagram som emblem.

Pentagram finnes i mange norske bumerker som strekfigur gjennom flere hundre år. Der har pentagram også varianter med streker som tillegg og fradrag, det kan være stilt på skrå og opp ned. Når pentagram ble valgt som motiv i bumerker, kan det være påvirket av at pentagrammet er brukt som magisk vernemerke på bygninger og løsøre. Men slike tolkninger bør ikke trekkes for langt, fordi bumerkene først og fremst dekket behov som praktiske kjennetegn. Bumerker med pentagram finnes fra både bønder og andre personer, samt i både bygd og by.

Når linjene blir utformet brede og blir fargeflater, kan pentagram bli brukt som figurer i norske og utenlandske våpenskjold, bl.a. i et våpensegl fra 1700-tallet i den norske handelsslekten Flood i Skien.

 
Marekorset har flere navn på norsk, så som «marespjøl», «runerosa» og «mærkjeskrinsen» , «femhjørning», «Salomos segl» og «Pytagoras' tegn» . I Telemark ble navnene «murukross» og «hekselås» brukt. Marekorset er også funnet i et par norske personsegl på 1300-tallet og finnes senere i mange bumerker fra hele landet.

Når det stod med spissen opp, var det et symbol på sunnhet. Satt opp ned, var det et symbol på ondskap. Marekorset ble også brukt som magisk vernemerke og plassert på bygninger og gjenstander. Marekorset ble åpenbart oppfattet som et mektig og mystisk symbol.

Mara var ei vette som plagde folk, særlig når de sov, og for å verge seg mot dette, kunne man risse et marekors inn i døra. Det sikreste var å omkranse det viktigste den norsk bonden hadde med et slikt magisk beskyttelsestegn. Proposjonene i stabburets fasong dannet et pentagram.

Mara har noe uklar opprinnelse, men noen mener at etymologisk kommer det fra mare, heks, irsk morigain, maredronning. Folk hadde en forestilling om at kvinnelig vesen la seg over folk i søvne slik at man fikk en følelse av å bli kvalt, sannsynligvis etter å ha spist sterk og saltet mat som kunne gi trykk for brystet og vonde drømmer. Derfra stammer også ordet mareritt.

En gammel idé blir avspeilet i et navn fra Telemark, hekselås, ved at onde makter ble låst inne i figuren hvis de først var kommet inn i den, jfr Goethes Faust.

Ludvig Holberg var mareridd da han var huslærer i presteegården på Voss i 1702. For å bli kvitt mara leste han marebønnen, lå stål under puta og snudde skoene ut fra senga, ifølge Olav Bø (1987).

Forskerne mener at gamle kvinnelige guder eller vetner ble i middelalderen omgjort til skumle farlige vesner. Det var en nordisk forestilling om at hekser kunne skape seg om til en mare, en hest, og ri drømmene til folk. Fra norrøn litteratur kjennes uttrykkene kveldridur og trollridur, i følge Åsta Østmoe Kostveit